Rockeulven på Nationaltheateret

En av julegavene jeg og min søster fikk av foreldrene våre i år var biletter til Rockeulven på Nationaltheateret! Husker du Med Grimm og Gru, som har gått med gjevne mellomrom på tv? Musikalen med alle dyrene?  Jeg og Ellen så i hvert fall den om igjen og om igjen da vi var små, mamma og pappa hadde tatt den opp på VHS.  I dag fikk vi se musikalen i Norsk versjon, live på Nationaltheateret. 

 
Vi så den sammen med en haug med barn som var der med sine foreldre og en og annen på vår alder. Og det var over all forventning! Det var morsomt, kul norsk humor, ordspill, nostalgi, sang og musikk. Det var alt på et sted. Barna som spilte geitekillingene var så utrolig gode og hele forestillingen hadde ikke et kjedelig punkt. Det var nye mimring fra TV, og de sangene jeg husket best fra TV var gjort så veldig gode versjoner av på norsk. 
 
For meg så var dette total nostalgi, men jeg tror det kan være noe for alle. Jeg lo masse og jeg vil anbefale den til alle. Nå er det riktig nok utsolgt, alle forestillingene helt ut i februar, men hvis du har sjans til å dra, så ikke si nei. 

 

 

TGI Fridays City

Jeg har begynt å jobbe som servitør på T.G.I. Friday’s City som ligger på Jernbanetorget. Det har vært litt av en intens, interessant og spennende opplæring som har vært noe utenom det vanlige. Denne restauranten er helt nyåpnet og var ikke en gang ferdig bygd da vi begynte med opplæringen.

Lånt fra TGI Fridays sin Facebook Page

Classroom training
Vi startet med 5 dager classroom-training som de kaller det, hvor man rett og slett hører på en trainer og tar notater. Dette er fra visjoner og historie og til mat og drikke og hva service er. Vi har måttet pugge viner, hvilke sauser som kommer med hvilke retter, alle knappene som må trykkes på, alle ting man skal huske å si til gjestene når de kommer. Vi har lært flere teorier som Friday’s baserer hele sin visjon på, hvordan vi skal oppføre oss, hva vi kan tilby gjestene  og hvor lenge vi skal vanske hendene. Det har vært en veldig tung prosess med mange vindruer pugget og rare navn på alkoholtyper jeg aldri har drukket, men jeg føler jeg har lært ekstremt mye.

MOC-uka
Etter 5 dager med slik trening har vi hatt noe som ble kalt MOC uka, (eller mock). Da ble venner og familie invitert til å spise under strengere forhold (mindre menyer, mindre valgfrihet osv) og til 50%. Mot at de har litt ekstra tolmodighet med kjøkken og servitører og at de gidder å svare på et spørreskjema om oppholdet. Dette må være den smarteste måten å starte på tror jeg. Da får du tid til å ta deg en ekstra titt på bestillingen før du sender den, du får tid til å huske å spørre gjesten om hvordan biffen skal være stekt og du husker å fylle på brus. Du får tid til å stoppe å tenke for at du skal få med deg alt istedet for å bli kastet ut i det i full fart og måtte lære av dine feil. Selvfølgelig var det også en mye lettere situasjon å lære av dine feil også, hvis du slo inn Chicken Fingers istedet for Chicken Fingers BLT f.eks, eller ikke bestile en Cæcar med kylling, men bare en Cæcar. Så uansett var det en veldig smart og lærerik måte å ha opplæring på.

Recognizions
Jeg vet ikke om du har sett alle pinsene Friday’s ansatte har på vesten og bukseselene sine? Hvis du ikke har lagt merke til det, så dra på Friday’s og se! Det er noe av det koseligste vi gjør syns jeg. Det er relativt store serimonier syns jeg. Staff meeting, med alle ansatte og det deles it pins til noen som har gjort det ekstra bra. Det finnes flere forskjellige som deles ut for spesielle ting, OMG pins hvis du har gjort noe ekstra, WOW pins hvis du er WOW, og en hammer hvis du jobber hard, er noen eksempler. Så leser trainer eller store manager opp fra en liste med begrunnelse for hvorfor en person har fått en pins, og så blir navnet avslørt og man må gå opp og motta denne pinsen og alle klapper og jubler. Det er så koselig. En stor motivasjonsfaktos og en skikkelig koselig guesture!

Jeg jobber deltid, så er der bare noen ganger. Men du er hjertelig velkommen!

Kjære Oppegårdrussen 2011

Kjære alle 26 på Hydropolis russebussen. Dette går til alle dere som var tilstede natt til 17. Mai i år på parkeringsplassen til rådhuset på Kolbotn og tenkte det var morsomt å vrake bilen min.

Bilde har blitt postet på facebook hvor noen står oppå bilen min. Hydropolis-bussen er den jeg så. Dette går også til sjåføren av Hydropolis om han/hun var tilstede. Og til alle russ på Oppegård, for dere vet hvem vennene deres er og da burde dere også høre dette.

Skadene
Da dere tenkte det var morsomt å snu bilen min på taket klokken halv 5 om morgenen og stå på bånn av den og mose taket på den, så syns ikke jeg det var så veldig morsomt. Bilen er totalvrak. Den måtte rett på dynga. Taket var trykt inn, front ruta var knust, sjåførsiden og passasjerviduet også. En lykt er knust. Begge speilene. Og det er riper over hele bilen som ikke var der før. Bilen var EU-godkjent et helt år til, og fungerte uten problemer. Dere trodde kanskje det var en gammel bil som snart skulle kastes? For meg fungerte den perfekt.
I tillegg til fysiske skadene på bilen, så har dere ødelagt sommerferien min. Jeg skulle kjørte til Geilo i bryllup, til Sandnes i bryllup og kjøre til Hove. Ser dere hvordan dette blir vanskelig nå? Hele sommerferien var bassert på at jeg hadde bil. Samboeren min brukte bilen til jobben hver dag og jeg brukte den hver gang jeg skulle besøke mamma og pappa på Kolbotn.

Flaks
Så til det at Mamma og pappa bor på Kolbotn. Der var jeg natt til 17. Mai. Derfor var bilen min på parkeringa, fordi jeg bodde rett over veien. Når dere spiller Final Countdown utenfor blokka vår, klokken halv 5 så syns vi det var så bra musikk at vi sto å så på dere fra hverandaen.

En annen morsom ting, er at jeg har en haug av subscribers på YouTube som liker å se videoer om Norge. Russen er en del av Norge, derfor filmet jeg dere. Ikke visste jeg at jeg skulle få ta dere i det dere begynner å vrake bilen min. Det var flaks, og det så jeg da jeg våknet igjen klokka 8 for å finne min første bil totalvraket på Norges bursdag.

Så litt om meg
Ikke tro at jeg gir opp på dere. Jeg er ganske god på nettet, og det var ikke så vanskelig å finne navnene deres etter litt søking. Jeg har navnet på alle på Hydropoplis og alle på A-team. A-team gutta har jeg bilde av og. Hver og en av dere. Da en viss person av dere la ut bilde på Facebook og en venn av en venn viste det til meg fikk jeg jo til og med se dere in action.
Jeg har vært hos politiet, de hadde flere navn enn meg faktisk, så dere er anmeldt hele gjengen. Med bilder og video og erstattningskrav. Det tar bare litt tid, men dere er ikke glemt.

Litt om dere
Jeg kan skjønne at dere var så drita fulle at dere ikke tenkte, dere hadde sikkert vært drita fulle i 17 dager og da har det gått utover flere av hjernecellene deres. Det jeg ikke skjønner er hvordan dere kan la vær å våkne opp 18. Mai etter fylla og ikke ha dårlig samvittighet. Hvordan kan dere ikke skjønne at det er noen sin bil dere har vraka og ødelagt og gjort hverdagen vanskeligere for? Mest sannsynlig vet dere alle hva jeg heter, det sto på TV2, ØB og Dagbladet. Karin Bjerga sto det der. Jeg er på Facebook, jeg har Mail og det går an å Google meg og dere hadde funnet ganske masse. Dere kunne funnet nummeret mitt på 1881, ringt meg og sagt «Sorry, vi dreit oss ut» og punge ut penger for skadene. Hva er det som får alle dere til å sitte nå med bestått (eller ikke bestått eksamen) og ha god samvittighet? Det sier jo litt om dere. Dette gjelder også alle dere som ikke var med på dette men som har hørt om dette, og ikke sier noe.

Dette var min første bil. Kjøpt med egne oppsparte penger. Jeg har ikke tenkt at dette skal ende med meg uten bil. DEt skal jeg sørge for at dere får betale for.

edit: Etter tilbakemeldinger har jeg endret litt på den opprinnelige posten. Takk for tilbakemeldinger og hjelp som kan hjelpe meg i å finne de riktige som har gjort dette. Mener på ingen måte å skjære alle over en kam, men sånn blir det nå hvis ingen står frem!

Kaffenyheter

Vet du, nå har det kommet to kaffenyheter som jeg følte dere måtte få høre om. Jeg er en kaffeentusiast som drikker MYE kaffe og vet godt hva jeg liker og hva som ikke er god kaffe. F.eks så skal jeg  anbefale deg å ikke drikke kaffe på uterestauranten ved Østbanehallen på sjøsiden. Den var ikke god, og faktisk verre med sukker.

men, to nyheter.

Jeg har en Philips Senso kaffemaskin, som hittil kun har hatt kakao, mørkbrent, medium brent og koffeinfri kaffe til. Men det har vært mye mer tilgjenglig på ebay (espresso, cappuccino, flere smaker kaffe) som ikke har vært til salg i Norge. Men nå har cappuccino kommet til kaffemaskinen. Jeg prøvde den nettopp, det er en smule rart. Melka blir ikke noe tykk og konsistensen er derfor vannaktig og du føler ikke at du drikker cappuccino, men det smaker fortsatt litt cappuccino. Så det hele blir en ganske rar opplevese. Det er jo ikke det samme som en kaffe fra en kaffebar og 10 stykker koster 34 kroner, så da kan man ikke sammenligne.

 

 

 

Deli de Luca har også kommet med en nyhet nå. På Oslo S har de i hvertfall fått inn helt ny kaffemaskin. Igjen, det kan ikke sammenlignes med kaffebarer, men når jeg vil ha kaffe og jeg vil ha det billig har jeg ofte falt på Deli de Luca. Nå har de fått iskaffe der også. Du fyller glasset med isbiter, velger kaffetype og om du vil ha kald eller varm. Du kan velge styrke, enkelt, dobbel eller trippel shot, velge lettmelk eller helmelk. Mange valg og det koster fortsatt bare 20 kroner. Jeg syns det er en god deal.

Om små barn

Du kommer inn om morgenen. 8 par øyer stirrer på deg, 8 små munner er helt stille. Du har all oppmerksomheten, ingen skjønner hvem du er. Noen er nysgjerrrig, noen er redd for deg, andre er i ekstase, NY VOKSEN!

Derfra gikk det bare oppover. Hvis du har sett små barn spise så kan du skjønne hvorfor det går oppover. De tror de er flinke, og spiser med hele hånda og hele ansiktet. Bananer som blir most i små never, prøver å treffe munn men treffer alle andre steder i stedet. Brødskiver blir snudd opp ned med smørost og ligger på bordet, eller på buksa. det går faktisk an å få druer i biter over øye når man er under 3 år.

Så er det det fantastiske med sand. Det spises. Ikke forstår jeg hvorfor de ikke lærer at det ikke smaker godt, kanskje syns det smaker godt. Så sand har de over hele ansiktet, fordi sann fester seg til snørr og snørret blir som lim. Så vi har da limt sanda fast i ansiktet på alle barna, og helst rundt munn. Du skjønner, disse barna har enda ikke lært å snufse inn snørr, så det bare renner ut av nesa. Det er ganske kult å se på.

Detting. Barna detter hele tiden. De faller rett på rompa mesteparten av tiden. Noen ganger faller de ratt på ryggen, rett på magen eller hue først. De faller på hverandre, inni vegger, over leker, under bord. De faller rett og slett over alt. De prøver å gå på de ustødige beina sine og ser ut som Bambi alle sammen. I tillegg til all denne dettingen, så er det utrolig mange nesten-ulykker. Noen som akkurat ikke går på hjørnet på bordet, noen som akkuratt ikke blir slått til i hue av en annen som veiver med en spade, veldig mange som akkurat ikke skader seg.

Du skjønner jo at det er fantastisk å jobbe i barnehage da?

Starbucks i Norge

Denne posten snakker om Starbucks sine nye produkter og mine tanker om Starbucks sine kafeer som kommer til Norge.

Jeg bra fått et nytt favorittprodukt, noe som jeg twittret om for noen dager siden. Som de fleste kanskje har lest, kommer Starbucks til Norge innen 3 år, først til Flyplasser og togstasjoner og etterhvert til de største byene. Men allerede nå har vi fått Starbucks produkter i butikkene.

Jeg fikk en MMS av min kjære Robert med et bilde for en tid tilbake, hvor jeg fikk bakoversveis. Det var et bilde av Starbucks iskaffe, noe som jeg dro på butikken og smakte med en gang. Den er kommet i tre smaker, Seattle Latte, Caramel Latte and Mocha Latte.

Alle disse iskaffene har «tatt med med storm». Jeg elsker de! Jeg syns de danker ut både Friele og Tine sine med en hel haug. De smaker ikke konserveringsmiddel, det smaker fersk og det er akkurat passe forhold mellom melk, smak og kaffe. Det siste er noe av det viktigste, det skal ikke bare smake melk eller bare smake sjokolade, det er helheten.

Jeg vet ikke hvordan det blir med Starbucks i Norge, jeg har lenge vært litt i mot det fordi de gjør ikke ting riktig. Det jeg har tenkt på i det siste, er at presset og rushet på en Starbucks i Norge, blir ikke like hektisk som i f.eks New York eller London, og dermed kan de faktisk steame ny melk for hver kopp og det kan bli bedre. Forstå meg rett, jeg drar alltid på Starbucks når jeg er i London og jeg elsker det! Men det har tatt meg lang tid og mange usmakelige kaffe før jeg har funnet ut hvordan jeg skal bestille for å få kaffen jeg liker! Jeg har faktisk troa på at kaffe-frelste nordmenn kan gjøre Starbucks utrolig bra i Norge og kanskje til og med bedre enn andre steder?

Den burgunderfargede gaveposen

Jeg så bort på den burgunderfargede gaveposen på nattbordet. Den hadde stått der i nesten 3 måneder nå, urørt, uåpnet. Fristet meg. Jeg tror posen gjorde Robert nervøs hver gang han så den, jeg håpet den skulle inspirere han, det var derfor jeg hadde strategisk plassert den på nattbordet. Jeg visste ikke hva han tenkte, men i mitt hode planla han hele tiden, det var derfor det tok så lang tid. Dette var i hvert fall det jeg tenkte de første to månedene. Hver gang han var alene hjemme og jeg skulle komme hjem, tenkte jeg at «Nå skjer det!». Ingenting skjedde, jeg begynte å bli rastløs. Min svakeste egenskap, tolmodighet, begynte å gå tom.

Jeg hadde gitt han en tidsfrist. «Det må skje før jul!» hadde jeg advart han. Jeg måtte jo få litt tid på meg, til å planlegge alt. Men advent kom og gikk, mulighetene passerte forbi som barnetoget på 17. mai. Nothing. Robert dro hjem på juleferie og jeg dro hjem til mamma og pappa. Julegaven ble åpnet, ikke der heller. Jeg måtte ta saken i egne hender.

27. desember, hadde tolmodigheten min gått tom, hver dråpe var rent ut av glasset. «Når skal du fri til meg?» spurte jeg. Han unngikk spørsmålet, lo det vekk. Jeg fortsatte, «Hver gang jeg kommer hjem og du er hjemme, så tror jeg at du har planlagt noe stort, men hver gang kommer jeg hjem og så spiller du FIFA.» Han fikk ikke tid til å svare. «Du vet at jo lenger du venter, jo mer forventer jeg meg?». Han fikk endelig sagt noe, «Jeg har tenkt på det, og planlagt det… Men så tenker jeg at jeg har jo god tid før jul… men så plutselig var jula forbi…». Stakkar, Robert var nervøs.

Det var prat frem og tilbake, mange fattige unnskyldninger for at vi ikke skulle gifte oss, som han hadde funnet på for å få god samvittighet. Vi skal gifte oss, det visste vi begge to. «Men da kan jeg ikke dra på guttetur!» prøvde han seg på. jeg begynte å le, ut høyt. Jeg begynte å forklare og forsikre han om at ingenting kom til å forandre seg, bare at vi fikk en ring på figeren og at jeg kom til å slutte å mase.

Jeg måtte skifte taktikk. «Robert, hvis du kunne spørre meg om å gifte meg med deg akkurat sånn som du ville, så ville du gjort det uten noe føss, uten noe romantisk kliss, på impuls.» Han bekreftet utsagnet mitt med et lite nikk. «… Det er nok for meg, Robert!» fortsatte jeg. «Jeg vil bare ha deg, gifte meg med deg og vite at det er pusana for alltidna!» Han begynte å smile av puse-språket. Det var det som skulle til.

«Karin, jeg elsker deg og vil være sammen med deg for alltid. Vil du bli fru Pusa?» Svaret var enkelt. Og vi kunne endelig åpne den burgunderfargede gaveposen som hadde støvet ned på nattbordet. Vi åpnet boksene og tok ut hver vår ring og plasserte den på hverandres finger. «Er vi faktisk forlova nå?» spurte han. Jeg kysset han, «Nå skal vi være sammen for alltid».