Hvorfor jeg giftet meg

Min fine/søte/snille/beste Kine spurte så fint på twitter:

 

 
Dette syns jeg fortjente en litt mer utdyping enn den lille tweeten jeg klarte å produsere. 140 tegn, skal det liksom klare å forklare kjærlighet? Det vet jeg ikke om jeg får til. Derfor fortjener ekteskap og giftemål en egen liten bloggpost for seg selv.

Jeg er for ekteskap. Jeg har alltid tenkt at jeg skal gifte meg, og når jeg gjør det skal det være det siste jeg gjør. Altså, ikke det siste og så kan jeg dø, men det skal kun skje én gang og den mannen skal jeg være sammen med til en av oss dør. Tanken har alltid vært at vi skulle bli gamle sammen og at jeg er så gammel når han dør (eller at han er så gammel når jeg dør) at den andre dør av hjertesorg innen måneden er over. Det er jo litt trist kan du kanskje tenke, men sånn skulle det være. Det at ekteskap liksom var det neste steg etter man har vært sammen lenge og man er trygg på hverandre, man elsker hverandre, man ser en fremtid med hverandre, det har alltid vært så naturlig for meg. Det er den ultimate bekreftelse på kjærlighet, nå har man bestemt seg for at det er oss to for alltid, man har bekreftet det foran Gud, familie og venner. Man har delt kjærligheten sin med alle man bryr seg om.

Å være gift er liksom en innpakking. En sånn, nå er det i boks og man kan slappe av. Nå har vi begge ment det, det er ikke mer å lure på, det er ingen tvil. Det er oss to. For alltid. Uten tvil. Hvil.

Så er det jo selve bryllypet, det er jo en fantastisk ting å dele med sine nærmeste. Det kan være dyrt og masse stress for noen, men for meg var det en fantastisk planleggingsfase, hvor jeg kunne pynte, kle meg opp som en prinsesse, dekorere lokalet sånn som jeg ville, spise fin-fin mat og feste sammen med alle vennene mine og familien min. Det å kunne ta på seg en stor, hvit, tykk kjole som man aldri eller vil få anledningen til å ha på. Det å ha tiara i håret. Det å kunne matche en BRUDGOM. Det å kunne bruke orde brud og brudgom. Det å bli gitt fra pappan din over til det som skal bli mannen din. Det å gå nervøs nedover kirkegulvet på alt for høye heler. Det å si «Ja». Det å ta fancy bilder med fancy fotograf. Det å kunne ha brudebilde hengende på veggen. Det å kunne hake av i «gift» boksen på spørreskjema. Jeg mener det. For en fin ting.

Nå er vel egentlig det neste at vi skal få samme navn. Samme etternavn. Da er vi definitivt en familie. Da slipper vi to «toll-declareation»-kort når vi skal inn i vanskelige land. Men inntil videre er det veldig fint å være gift. Å være kone. Å være to.

 

Jeg vil bare påpeke at dette er min oppfattning og hvordan ekteskap og giftemål appelerer til meg, og mener ikke på noen måte å si at dette er det riktige å gjøre for alle.

Venner/barndommen

Vi hørte på Boys Like Girls i bilen og sang for full hals.

Vi Spilte Captain Claw hver eneste dag. «Ooooh, Captain Claw!»

Da vi Lekte «Sars» på trampolina. Egen-påfunnet lek.

At vi fikk lov til å klatre og leke på stilaset utenfor huset ditt.

Når vi limte sammen hendene våre med superlim fordi vi var bestevenner.

Den Første konserten min i London, Fall Out Boy.

Da vi klinte alle tyggisene våre på en lyktestolpe og kalte lyktestolpen for Alek.

Bestevenn smykker.

Like klær.

Hele tiden på Chat.no.

Da vi alle skulle kjøpe våre første par converse sko og vi syns føttene våre så så veldig lange ut.

Da vi hoppet over ende i ekstase fordi vi endelig skulle få vær sammen med HAN en ettermiddag.

Alle tirsdagsveeldene med CSI og Grandiosa.

Turene til ingierstrand.

Da vi gjennom hele sommern var på BlogTV.

Dinglepop.

Da vi gikk i blinde, til og med over en vei.

Aldri mer 13. Bilde av TVn og forelskelsen i Cato.

Pannekaker i lunsjen.

Våre første høyhelte støvletter.

Leker med tennisball i friminutter.

Klatre opp på taket på barneskolen.

Å være «bomber» i leken «Kongen på haugen» på ishaugen.

Ikke spør meg hva jeg skal bli. Jeg er.

Det dummeste jeg hører er folk som spør meg «hva skal du bli?» eller som sier «jeg vet ikke hva jeg skal bli!». Det blir provosert, fordi jeg _er_ og det er søren meg du også.

Jeg begynte nettopp på bachelor i medievitenskap på universitetet i Oslo. Da har jeg fått spørsmålet «Hva blir du da?». Jeg syns det blir for dumt, jeg skjønner at hvis man går på lærerutdanninga så blir man lærer, og går man på politihøyskolen så blir man politi. Men nå som det finnes så ufattelig mange yrker og utdannelser så er det ikke så enkelt, eller teit. Etter at jeg har en bachelor i medievitenskap så er det riktige spørsmålet «hva skal du gjøre da?». Det kan hende jeg har tenkt så langt, at jeg vet hva jeg vil jobbe med, eller innenfor, og det kan hende ikke.

Hvis du absolutt skal ha en «tittel» så «blir» jeg en medieviter. Hjalp det deg noe? Nei. Du fikk ikke svar på spørsmålet ditt. Så neste gang kan du tror eksempel også spørre «Hva slags muligheter har du da?». Det er et veldig godt spørsmål, da kan jeg få forklart deg at jeg har så mye jeg har lyst til å jobbe med og innenfor at jeg enda ikke har bestemt meg. Det er mye hyggeligere også, det gir oss mer å samtale om og du virker faktisk interessert.

Jeg er interessert i media, ok? Derfor studerer jeg det, for å «utvide horisontene» eller hva man sier. Og du, du skal mest sannsynlig ikke «bli» noe du heller, først skal du nok studere noe super interessant fordi du syns det spennende og etter det kanskje du finner en jobb som du liker skikkelig godt, og så kanskje, bare kanskje, så passer utdannelsen din med det du skal jobbe med, og kanskje ikke. Kanskje blir du ansatt på bakgrunn av personligheten din, og bare det. Det kan du ikke vite,

Men bare vit, du _er_ allerede.

Lånekassen er firkanta

Jeg får ikke stipend eller lån i år. Det er ganske problematiserende for meg ettersom jeg nettopp kom inpå medievitenskap bachelor ved UiO. Dette litt min skyld, men mest Lånekassen sin skyld. La meg utdype.

Jeg har studert 3 år allerede ved Høyskolen i Vestfold. Først et år pedagogikk som gikk bra, så et år økonomi, som ikke var noe for meg og jeg endte opp med D’er og E’er og desverre to F’er på tilsammen 15 studiepoeng. Etter dette gikk jeg mediekunnskap og det gikk også veldig bra. Så førsøkte jeg meg på en 2 årig fagskole for å studere teater. Denne skolen var ikke noe for meg i det hele tatt (noe jeg ikke vil gå dypere inn på nå) og jeg endte opp å slutte i mars. Da hadde jeg fullført første semester.

Det er her problemet kommer inn. Nå som jeg skulle studere på nytt og ikke fikk noe svar på lån/stipend-søknaden min ringte jeg fortvilt Lånekassen og spurte hva som var galt. De sa jeg var over 1 år forsinket i utdannelsen min og at jeg ikke lenger hadde rett på stipend og lån. Da jeg sluttet på fagskolen i mars informerte de meg om at jeg måtte betale tilbake pengene jeg hadde fått fra Lånekassen for vårsemesteret ellers ville jeg bli et semester forsinket. Ettersom pengene allerede var gått til å betale skoleavgift så var ikke dette mulig og jeg var dermed 1 semester forsinket. Dette tilsvarer 30 stp. Sammen med økonomifagene fra to år tidligere skulle jeg vært 45 stp forsinket i utdannelsen. Altså skulle jeg kunne motta stipend og lån.

Så får jeg beskjed av lånekassa at jeg er over et år og at første semester på fagskolen også teller som forsinket. Fordi skolen ikke har rapportert om at jeg har fullført. Skolen sier de ikke rapporer inn før kullet jeg gikk med fullfører skolen etter enda et år. Men at det ikke burde hindre meg fordi det er slik reglene er.

Så i frustrasjon ringte jrg lånekassen igjen og jeg fikk beskjed om at hvis rektor sendte inn resultater til Lånekassen om fullført første semester skulle alt gå greit. Så jeg kontakter skolen igjen og etter Mail frem og tilbake får jeg beskjed om at Lånekassen har sagt til skolen at de er en fagskole og har andre rutiner og ikke kan rapportere inn før etter 2 år. Lånekassen sier altså to forskjellige ting til meg og til skolen.

Hvordan kan jeg bli rapportert forsinket før det er gått 2 år, men ikke bli rapportert bestått før det har gått 2 år? Dette er det mest firkanta og ikke studentvennlige jeg har hørt.

Så nå må jeg studere 20 stp uten hjelp fra lånekassen før jeg kan få støtte igjen. Men det kan ta opp til 6 mnd før beståtte fag rapporteres til Lånekassen, dermed får jeg heller ikke hjelp neste halvår heller. Dette gjør at fagene jeg tar dette halvåret blir rapportert på samme tid som fagskole resultatene kommer inn, og gjør dette året bortkasta, tragisk, og tungvindt.

På grunn av andre søknadskøer ender jeg opp med 50 stp dette halvåret for å ikke ende opp med for lite stp i tilfelle noen fag jeg har tatt fra før overlapper med det jeg tar nå. Dermed studerer jeg dobbelt uten å få støtte og må dermed jobbe mer enn forventet med mindre tid enn forventet. Takk.

Sånne venner

Sånne venner som kan være borte et helt år og når du ser de igjen er det som om ingen tid har gått.

Sånne venner du kan møte en gang i måneden og samtaler fortsatte der den slapp.

Sånne venner som du alltid vet du kan stole på selvom kontakten ikke alltid holder seg.

Sånne venner du vet hvor du har, uansett hva vennskapet må tåle.

Sånne venner som er der for deg og du trenger ikke få en bekreftelse fra de eller spørre de, du liksom bare vet det.

Sånne venner du kan fortelle ting til uten å være redd for fordømmelse og stygge blikk.

Sånne venner som holder hånden din når du gråter og sier de rette ordene fordi de vet hva du trenger.

Sånne venner er vanskelige å finne, men når du har de, så forsvinner de ikke.

Å feire kjærligheten midt i en tragedie

Lørdag 23. Juli 2011 ble merket som en offentlig sørgedag. I ly av hendelsene dagen før skulle det bare mangle. Et land trenger å sørge sammen etter så mange tapte menneskeliv. Men lørdag 23. Juli 2011 skulle være den lykkligste dagen i mitt liv, den dagen jeg giftet meg.

Å våkne morgenen på bryllupsdagen min til et alt for høyt tall på nyhetene var helt forferdelig. Alt for mange mennesker mistet livet. Jeg brukte flere timer på å lese nyheter, blogger og gråt. Det var umulig å legge seg igjen etter halv 6 da jeg så overskriftene på nettet.

Likevel skulle jeg i dag gifte meg. Vise min kjærlighet for Gud, for mine venner og min familie. Jeg skulle være den lykkeligere bruden og gifte meg med den jeg elsker.

«Vi må jo sette ut flagg!» kommer plutselig mamma på. I et lite minutt mens vi gleder oss over bryllupet og at vi selvfølgelig må flagge for meg og min kjære. Det ble ikke noe flagg for meg på bryllupsdagen min, å flagge på full stang når resten av Norge flagger på halv stang føltes ikke rett.

Det var blandede følelser hos frisøren. Der satt jeg i fire timer og leste nyheter og fikk brus og jordbær mens noen sminket meg og satte opp håret mitt og gjorde meg finere enn jeg kunne drømt om. Nyhetene viste bilder av blodige lik i en vannkant og jeg var penere enn noen gang.

Livet mitt skulle aldri bli det samme. Det skulle heller ikke Norge. Alle er preget av det som skjedde.

Jeg sendte en tekstmelding til presten min og sa at hun gjerne måtte si noe om hendelen i kirken. Vi skulle ikke late som at dette ikke hadde skjedd. Den verste tragedien siden 2. Verdenskrig kan ikke bare dyttes under en stol, alle ville tenkt på det, alle vil snakke om det. Presten sa noen ord i kirken om tragedien som har skjedd og hvor viktig det nå var for oss å feire kjærligheten. Det er vanskelig å skulle glede seg sånn når så mange har det vondt.

Nedover kirkegulvet glemte jeg alt om hendelsen, for et par minutter. Nervene kom frem, jeg skalv, smilte, holdt på å gråte, trodde jeg skulle falle, fokuserte på gjestene, så på min kjære som ventet ved alteret, men tenkte ikke på alle de som hadde flyktet for livet den kvelden, sett venner dør og sett døden i øynene. Alle de unge som mistet venner, alle familiene som mistet medlemmer, alle som skal leve med dette. Det kom fort tilbake til tankene ved prestens ord. Men det er viktig å feire kjærligheten, det er det vi har.

Jeg fikk dårlig samvittighet for min glede. Tårer i øynene for at jeg skulle ha det så bra og at noen andre skulle ha det så vondt. At jeg skulle få oppleve min største drøm og at noen skulle oppleve sitt verste mareritt. Jeg hadde vondt i magen for offrene, for historiene og for det de delte. Jeg hadde sommerfugler i magen for at jeg kunne være så heldig. Jeg har aldri vært så forvirra. Så følesesmessig forvirra.

Da alle gjestene var samlet før middagene delte jeg Jens Stoltenberg sine ord, om ødeleggelse, stillhet og taushet. Jeg oppfordret gjestene mine til å ikke la dette ødelegge for oss, at vi skulle lage mer leven og prate med mer mennesker enn vi ellers ville gjort, fordi felleskap, samhold og kjærlighet var viktig. Jeg tror vi klarte å feire kjærlighten og glede oss over det gode vi hadde. I noen timer klarte vi å glemme grusomheten, tragedien og alle livene som gikk tapt dagen før. Vi hadde det fint med venner og familie og dyrket kjærlighet, samhold og felleskap. Midt i en tragedie. Vi feiret kjærligheten mens Norge var i sorg.

Flytting

Du får liksom en fresh start. Ned med det gamle, opp med det samme, bare på nytt sted.
Å pakke bort deler av livet sitt, pakke det ned og bort, til å ta vare på til neste gang, kanskje.
Ta opp ting fra en eske som har vært i en bod et år, som du enten har glemt at du hadde, eller du har ventet på å se igjen.
Å finne igjen ting man trodde var borte for alltid.
Å gi bort ting fordi du har for mye, eller fordi du har lyst til å kjøpe noe nytt.
Å endelig kunne kvitte seg med litt fordi det er alt for masse som bare flyter.

Å skulle vaske bort alle spor etter deg fra et år.
Å mimre til da du flyttet inn. Da alt var helt nytt, den gangen også.
Å organisere ting i bokser, merke de og  pakke opp.
Å pakke ned bøker du skulle ønske du kunne lese igjen hvis du ikke hadde for mange andre bøker å lese.
Å flytte fra noe som er litt for lite til noe som for akkurat nå, er akkurat passe.

Å starte på nytt.

Inspirert av Kine