Stopp-Regelen

Da jeg gikk på barneskolen hadde vi en regel. Vi gjentok den mange ganger hvert eneste år fra første til sjuende. Da vi hadde fellessamlinger i gymsalen tok lærerne det opp så vi skulle huske den, for det var viktig for miljøet på skolen

Stopp-regelen
Regelen het stopp-regelen og den var veldig lett å lære. Hele poenget var at hvis noen sa «Stopp», så måtte man stoppe. Så enkelt var det, men likevel så vanskelig at det måtte gjentas hver månede i 6 år.

Du skjønner det er mange bruksområder til denne regelen. Regelen skulle brukes når en lek gikk for langt, for eksempel. Når man ikke hadde deg gøy lenger og måtte si «Stopp». Den skulle brukes hvis noen plagde deg eller gjorde noe du ikke likte, sånn som hermeleken for eksempel. Utrolig irriterende, ikke sant? Den kunne brukes hvis noen sa stygge ting til deg, eller hvis noen tok lua di for å kaste den på taket, eller om noen tok deg for å kaste deg i bekken. Den kunne brukes under snøballkrig eller kongen på haugen. Ja den kunne brukes i alle situasjoner hvor du kanskje ikke vil leke mer, eller være med mer.

Men det er problemer med denne regelen. For meg så er det ikke naturlig å si «Stopp!». For meg så er det mye mer naturlig å si «nei!», «ikke gjør det» «hold opp», «hold kjeft», «gå bort!»… Du skjønner poenget? Jeg tror det var dette som var grunnen til at vi gjentok regelen så ofte, for jeg tror ikke «Stopp» er det mest brukte ordet blant barn. Så vi måtte læres opp.

Poenget med denne lille historien er at vi ble kanskje litt hjernevasket av denne regelen. For nå, i en alder av 24, har jeg en mann som elsker å plage meg. Det går i kiling, slåssing, generell plaging. Hvis jeg ligger der helt forsvarsløs å blir kilt til døde, så er det viktigste ordet som jeg prøver å få frem gjennom latter og tårer: «Stopp!». Men mannen min gikk ikke på samme barneskole som meg og har ikke fått denne regelen inn med teskje, så han stopper ikke. Dermed raser hele min verden sammen.

Hva kan man gjøre, om ikke en gang stopp-regelen fungerer?

Om chat.no

Image

Da tok man en tur ned memory-lane og klarte av en eller annen merkelig grunn å finne profilen jeg hadde på chat.no for nesten 10 år siden. Jeg husker ikke en gang at man hadde profiler, men det hadde man tydeligvis. Det var til og med en gjestebok hvor det fantes noen heller tvilende men også noen veldig koselig kommentarer fra andre medlemmer.

Jeg var vel aktiv på chat.no i nesten et år. Jeg husker at det var det jeg gjorde etter skolen på ungdomskolen, jeg satt på chat.no. Jeg var en av de som chattet på «fellesen» på 13-15 kanalen. Der var de «kule». Eller det var hvert fall det vi syntes om oss selv. Privatchatting var vi liksom for gode for, det hadde jeg ikke tid til, det var «fellesen» som var det viktige.

TyGGiSeN_MiN var nicket og fargen var rosa skrift på turkis bakgrunn. Den fargen var forbeholdt meg, og var det noen andre som kom med den så sa hele fellesen klart i fra. Vi som var der var alle ganske like, og alle hadde faste farger og det samme nicket hver dag. Vi ble liksom en liten gjeng. Jeg husker ikke lenger hvem som var der, eller andre nick enn to kamerater som jeg fortsatt kjenner den dag i dag. Kjellemann_4 (Hvit tekst på mørkeblå bakgrunn) og Inflec (Blå tekst på turkis bakgrunn(?)).

Jeg elsker når jeg kommer på sånne ting, som jeg brukte så mye tid på. Chat.no betydde veldig mye for meg da jeg var yngre og jeg syns det er så koselig med sånne fine minner. Haha, nerd. Fine nerdeting.

Om å spille

Jeg har runna kanskje fire spill i mitt liv. Pandemonium, Captain Claw, Portal 2 og Heavy Rain. Egentlig skulle denne posten være om det siste spillet, men jeg tror vi kan se langt etter det. Jeg har nemlig aldri egentlig vært en spiller. Jeg har spilt, ja, men aldri nok til å kvalifiseres som en spiller.

Du skjønner, jeg har vokst opp med en eldre bror. Han var 5 år eldre og PC-frelst. Han har lært meg alt, helt fra da jeg ikke visste hvordan jeg skulle installere et spill til da jeg skjønte at det var som regel bare å trykke «next» helt til det sto «Install». Det var ikke hans PC, det var pappa sin, så da dreit han litt i hvilket rot det ble ved å bare trykke «next». Jeg lærte meg i hvertfall å innstallere spill av han, og det er jo en god start.

Alltid har jeg spilt The Sims, Sim City, et X antall strategispill som min bror viste meg og min søster, Incredible Machines (oh joy!), GTA (den veldig gamle 2D saken veit du!), Blues Brothers, Theme Hospital, Jeg kunne sikkert fortsatt i evigheter. Jeg fikk aldri spille Zelda da. Det var forbeholdt min bror. Han spilte, jeg så på. Jeg tror barndommen min kanskje har blitt ødelagt av akkurat det der.

Men over til poenget, om jeg har noen. Det jeg startet med å si var at jeg er ikke en slik en som runner et spill. Eller kommer til øverste level eller blir best. Jeg har bare ikke tid, jeg har for mange interesser og da klarer jeg ikke fokusere all energien min inn på en ting. Jeg ble aldri høyere enn lvl 48 i WoW f.eks. Jeg runna Pandemonium, fordi det var det eneste jeg og min bestevenninne gjorde på den tiden, vi satt inne og spilte, hele tiden. Captain Claw var liksom meg og min søster sin greie, så det satt vi inne å spilte hele tiden. The Sims, kan du liksom ikke runne og det er vel mest sånne type spill jeg har spilt, sånne som bare fortsetter.

Men så kom Portal, 2 vel å merke (jeg har aldri spilt det første spillet). Det ble mitt og Robert sitt prosjekt, endelig et spill vi begge kunne like og som vi faktisk kunne spille sammen. Hurra. Det runna vi sammen og jeg runna det alene. Men det var jo slikt et kort spill, det tok ikke all evighet, så det hadde jeg tid til.

Deretter hadde vi en slik en fantastisk seminarlærer på UIO forrige semester som viste oss (klassen) Heavy Rain. Jeg fikk prøvespille en scene i det spillet og ble solgt. Da var det bare å bruke penger på å kjøpe PlayStation 3 og Heavy Rain. En kjedelig, ensom, regnversdag/kveld/natt i juli og det var også ferdig. Altså, det er noe av det beste jeg har spilt, jeg ELSKER film/spill sjangeren. Fine, fine spillet.

Nå derimot, venter min vakre, nykjøpte, rosa PC på meg hjemme hos min bror, som han skal bygge for meg sånn at jeg kan spille min nye forelskelse The Secret World. Min gamle PC var ikke sterk nok, så da brukte man likesågodt skattepengene på ny PC. Hurra for meg.

Det passer egentlig ganske bra for meg at denne sommern ikke tilbyr noe annet enn regn.

Venner/barndommen

Vi hørte på Boys Like Girls i bilen og sang for full hals.

Vi Spilte Captain Claw hver eneste dag. «Ooooh, Captain Claw!»

Da vi Lekte «Sars» på trampolina. Egen-påfunnet lek.

At vi fikk lov til å klatre og leke på stilaset utenfor huset ditt.

Når vi limte sammen hendene våre med superlim fordi vi var bestevenner.

Den Første konserten min i London, Fall Out Boy.

Da vi klinte alle tyggisene våre på en lyktestolpe og kalte lyktestolpen for Alek.

Bestevenn smykker.

Like klær.

Hele tiden på Chat.no.

Da vi alle skulle kjøpe våre første par converse sko og vi syns føttene våre så så veldig lange ut.

Da vi hoppet over ende i ekstase fordi vi endelig skulle få vær sammen med HAN en ettermiddag.

Alle tirsdagsveeldene med CSI og Grandiosa.

Turene til ingierstrand.

Da vi gjennom hele sommern var på BlogTV.

Dinglepop.

Da vi gikk i blinde, til og med over en vei.

Aldri mer 13. Bilde av TVn og forelskelsen i Cato.

Pannekaker i lunsjen.

Våre første høyhelte støvletter.

Leker med tennisball i friminutter.

Klatre opp på taket på barneskolen.

Å være «bomber» i leken «Kongen på haugen» på ishaugen.

Sånne venner

Sånne venner som kan være borte et helt år og når du ser de igjen er det som om ingen tid har gått.

Sånne venner du kan møte en gang i måneden og samtaler fortsatte der den slapp.

Sånne venner som du alltid vet du kan stole på selvom kontakten ikke alltid holder seg.

Sånne venner du vet hvor du har, uansett hva vennskapet må tåle.

Sånne venner som er der for deg og du trenger ikke få en bekreftelse fra de eller spørre de, du liksom bare vet det.

Sånne venner du kan fortelle ting til uten å være redd for fordømmelse og stygge blikk.

Sånne venner som holder hånden din når du gråter og sier de rette ordene fordi de vet hva du trenger.

Sånne venner er vanskelige å finne, men når du har de, så forsvinner de ikke.