Filmatisering av bøker

I 2008, rett etter jeg hadde sett Narnia filmen, Prince Caspian, møtte jeg en jente jeg kjenner litt, på bussen. Vi snakket om filmen og jeg delte mine meninger om kysset mellom Susan og Caspian på slutten av filmen (noe som var så random og unødvendig at jeg klarer ikke å forklare det en gang). Da sa hun noe til meg som har påvirket meg mye etterpå.

«Jeg er for filmatisering av bøker.»

Det sa hun. Hun utdypte seg litt, men det var poenget. Jeg hadde aldri før tenkt noe over det, om det var en ting å være for eller imot. Men jeg har ikke klart å la være å tenke på det siden.

Jeg er også for filmatisering av bøker. Det er noe av det beste jeg vet faktisk. Jeg leser bøker fordi jeg hører at de skal bli film og jeg blir i ekstase når en bok jeg har lest skal bli film. Jeg elsker å se forandringene og løsningene. Det er så fantastisk å se noe man har lest gjennom noen andre, på en måte. Selvfølgelig finnes det adapsjoner jeg liker mindre enn andre og noen jeg ikke liker i det hele tatt, men som regel er det fantastisk!

Det jeg vil med denne posten, er egentlig bare å dele min ekstase for filmatiseres bøker. Og gi deg som leser en oppfordring: Les bøker og se filmen etterpå med et ÅPENT sinn. Tenk at det er en versjon av boka, ikke en kopi, se etter hvorfor de har endret ting, hvorfor ting er tatt bort eller hvorfor de har lagt til noe. For hvis du gir en begrunnelse for hvorfor de har gjort som de har gjort, så er det lettere å skjønne det du kanskje ikke likte. Prøv også å se på filmen som et eget produkt, ikke sammenlign. Liker du filmen hvis du ikke hadde lest boka? For en film kan være bra, selvom den har gått helt bort fra boka! Det har gjort mine film- og bokopplevelser mye bedre!

… Men jeg liker fortsatt ikke kysset mellom Caspian og Susan.

Inception – Beste filmen

Jeg har nettopp sett Inception, med høye forventninger, imdb som støttespiller og en god gjeng venner var det ingenting som kunne ødelegge dette for meg. Dicaprio, Sci-Fi og høyt på topplista på imdb, kunne ikke gjøre dette bedre.

imdb.com er noe av det viktigste for meg når det gjelder film. Er filmen høyt på topplista til imdb er det mest sannsynlig en bra film. Da The Dark Knight kom var den fort på toppen av lista. Ingen forventet at den skulle bil på første plass, men å gå forbi The God Father og Shawshank Redemption er det ingen som forventer. I skrivende stund ligger Inception på 3. plass og hvis dette skal gå som The Dark Knight som nå ligger på 12. plass, vil nok Inception ligge rundt 20 plass når hysterie har lagt seg og litt flere har stemt.

Plottet
Utgangspunktet for filmen griper meg fra første stund. Å ha muligheten til å gå inn i andres drømmer, stjele andres tanker og plante ideer i underbevisstheten til de du går inn i drømmene til er fantastisk spennende. Inception er nemlig det de kaller å plante en ide dypt inn i en drøm – i en drøm – i en drøm. Å gi noen en ide som de senere skal tro er sin egen.

DiCaprio
Ingen kan klage på Leo i denne filmen. Han er så likanes og en komplisert mann i denne filmen. Med en trist bagrunn, et langt liv og mye han sjuler i tankene er han er fantastisk karakter, denne Dom Cobb.

Spenning fra start til slutt
Å bli satt inn i hele settingen, alle mulighetene som ligger for dine føtter, med drømme-arkitekter og dypt søvnmiddel er fantastisk. En helt ny verden åpner seg og fra man blir satt inn i prosjektiler, inception og drømmer i forskjellige lag er det mye å fordøye. Gjennom hele filmen er det spenning, action og mange lag av tidsperspektiver å gripe fatt i, helt til det hele ender i en utrolig spennende slutt. Jeg elsket den og filmen har fått en 10’er av meg på imdb og er på min første plass over beste filmer. Det er ikke rart at filmen var mest sett i Norge i helgen, som VG skriver.

Eclipse

Jeg satte meg ned for å lese Eclipse igjen før jeg skulle begi meg ut på å se filmen. Dette gjør at jeg nå ikke klarte å la vær å skrive et innlegg om Eclipse som går på både boka og filmen, fordi jeg har ingen lyst overhode til å skille de to. Historien er historien.

Edward
Det at jeg leste boka igjen gjorde selvfølgelig så jeg falt pladask for Edward totalt igjen. For en fantastisk karakter. Jeg bare ELSKER han. Aldri har jeg «møtt» en så forståelsesfull person. Det tar litt tid, det skal boka ha. For Edward er en totalt dust i starten av historien som ikke lar Bella gjøre noe som helst. Han er for over-protective og obsessed av å passe på Bella og uroe seg for Bella at jenta blir jo helt klemt stakkar. Det er ikke rart hun sniker seg av gårde for å møte Jacob. Det tar en liten stund så godtar Edward at Bella må ha et liv og til og med at hun får besøke Jacob. Etter det godtar han jo alt. Så lenge Bella ber om det selv får hun til og med bli kysset av Jacob helt med Edward sin godkjennelse. Dette får meg til å spørre meg selv om han er dum eller bare romantisk? Han vil jo at Bella skal være lykkelig, no matter what. Selv når det innebærer å kysse Jacob. Det er et vanskelig dilemma. Men likevel skylder han ikke på Bella når hun står fast mellom to hun elsker og ender opp med å kysse Jacob. Han skjønner at hun ble lurt av Jacobs sine skittende triks og Bella er jo tross alt bare et menneske. Han er så skjønn ❤

Jacob
Jeg syns han er slem i denne historien. Han prøver å stjele Bella vekk fra en annen person. Han bruker skitne triks på å få det til og det er ikke noe attraktivt i det hele tatt. Jeg skjønner at han vil gjøre alt for å få Bella, alt for å få henne til å skjønne at hun elsker han. HAN MÅ DA SKJØNNE AT DET ER TIL INGEN NYTTE!! Selv om han får Bella til å kysse han, innse at hun elsker han, så skaper han bare flere knuste hjerter enn sitt eget. Bella blir jo helt fra seg av ødeleggelse og Edward må sitte å holde henne en hel natt fordi hun er helt knust. Bella har sagt til Jacob at det bare er Edward for henne. U-A-N-S-E-T-T. Take the point, Warewulf.

Bella
Stakkar Bella som finner seg i det merkeligste trekant-dramaet ever. En vampyr og en varulv. Jeg skjønner at hun har følelser for Jacob, det var jo han som reddet henne når Edward var idiot i New Moon. Det var Jacob som hjalp henne opp fra det mørke hullet hun var i, Jacob var støttespilleren hennes når Edward svek henne. Det er ikke rart hun sliter. Hun vil ikke være slem mot Jake, men hun elsker Edward mer sitt eget liv og selv ikke en bestevenn, som gjør alt rett, kan ikke overgå det. Hun er ubesluttsom og teit som må ha i både pose og sekk, men jenter er sånn. De vet ikke hva de vil og ville helst hatt alt hvis alle hadde vært med på det. Heldigvis klarer Bella å la Jacob gå. Bella hører sammen med Edward.

Filmen
Dette innlegget kan bli litt confusing for de som ikke har lest boka, men da får du nesten bare ta å lese boka. START PÅ DEN FØRSTE. Jeg tenkte å dele noen tanker om filmen også.. Jeg elsker filmatisering av bøker, jeg har forelsket meg i skuespillerne de har valgt til å spille karakterene vi har forelsket oss i så veldig. Alt dette er bra. Til og med Kristin Stewert liker jeg, hun har det bare gått oppover med siden første filmen. Likevel syns jeg denne filmen ble kort, kjedelig og uten følelser. Når man har en bok som er så stor som Eclipse, må man nesten velge bort noen scener, lage en sykt lang film, eller lage 2 filmer. Det har de ikke gjort i denne filmen. Så og si alle scener fra boka er med i filmen, det eneste problemer er at ALT er korta ned. Man går ikke i dybden på noen problemer, noen samtaler, noen tanker, tilbakeblikk eller noe. Det blir bare i overflaten alt sammen og det holder ikke for meg. New Moon står som den beste Twilightfilmen for meg.

Det var deilig å få sagt alt det. Takk.

Lost the final episode

Hvis du ikke har sett siste episode av Lost burde du ikke lese videre.
SPOILERS SPOILERS
SPOILERS SPOILERS SPOILERS SPOILERS ! ! !

MANGE SVAR PÅ MANGE SPØRSMÅL I KOMMENTARFELTET!

Etter å ha sett siste episode av Lost, tenkte jeg å dele min mening om slutten på en serie jeg har fulgt med i 6 sesgonger. Jeg har vært like stort fan av seriene hele tiden, selvom når den sleit seg gjennom sesong 3, før den kom sterkt tilbake i sesong 4. Like mye som alle andre har jeg ventet på hvordan det hele skal slutte.

Generelt som episode
Jeg gjør som Jeff Jensen og snakker om Lost – The End Som episode. Det var det en fantastisk episode. Alle møtene og hendelsene som gjorde at folk «fikk tilbake hukommelsen» var utrolig spennende, rørende og interessant. Å se Shannon og Boone igjen var kult, å se Shannon/Sayid, Sawyer/Juliet møtes igjen var utroilig søtt. Å se Kate og Jack si at de elsker hverandre og at Kate endelig har valgt mellom de var så koselig. Mye kliss, men det er jo det man liker med sesong/serie-slutter. Benjamin satte seg i et godt lys i episoden. Egentlig så skriver Jeff Jensen dette veldig flott, akkkurat det jeg mener om hvordan episoden var bygd opp og fantastisk.

Episoden som serieavsluttning
Så for å komme til hovedproblemet mitt med episoden. JEG SITTER IGJEN MED FOR MANGE SPØRSMÅL! ! ! Damnit.
Selvom episoden var fin, rørende og koselig så svarte den på veldig få spørsmål og den fikk meg til å stille enda fler spørsmål enn jeg kunne tenke meg ville oppstå. Jeg håper noen der ute kan hjelpe meg å svare/synse/dele tanker rundt disse spørsmålene, så jeg kanskje kann få sove igjen om natten.

Spørsmålene:

Øya: Er øya generelt et sted folk kommer etter de dør? eller er det bare akkruatt denne flykræsj gjengen?
Desmond/Penny: For det første, hvorfor var disse to tilstedet i kirken på slutten? Er Penny i det hele tatt død? Og når døde Desmond siden han liksom var på øya?
The Others+++: Hva med The Others, er det også døde folk? Folk som er skapt av flykræsjgjengen sin fantasti i mellom-livet? Det samme med Danielle? Hva med Jacob, broren og moren? Eller Richard? Er alle disse folk som en gang har dødd og kommet til Øya som et etterliv? Eller hva er det med disse? Og hvorfor blir ikke de klare til å «move on» som de så fint sa det?
Jin/Sun: Hvordan kan disse dø i mellomlivet sitt? Er ikke det et sted for folk som ikke vil dø? Disse spørsmålene gjelder forsåvidt til alle de som døde på øya generelt.
Widthmore: Hva skjer med han? er han også liksom død da? siden han også var på øya? Eller hvor ble han av? I såfall hvordan døde han? Her kan jeg også stille spørsmål til det Flykræsjet som vi så tidliger i en sesong som var iscenesatt i havet? Var ikke det han som liksom «gjorde» det?
Darma Initiatic: Dette eksisterte ikke i det hele tatt? Det var aldri noen som kom på øya på 70-tallet? For øya eksiterer ikke?
Parallell-livet: Hva med alt som skjedde i parallell livet? At Jack hadde en sønn med Juliet, hvordan kommer dette inn noensteder?

Akkurat ja..
Du sitter kanskje igjen med like mange spørsmål, kanskje noen andre, eller så fikk du utrolig mye å tenke på akkurat nå. Kan noen hjelpe meg på noen som helst måte å prøve å svare meg på noen av disse spørsmålene? eller i hvertfall dele sine tanker rundt finalen?

Filmanmeldelse: Remember Me

Kort om filmen:
En romantisk drama med Robert Pattionson, Emile de Ravin og Pierce Brosnan. Vi møter Tyler fra en familie som sliter med en storebror som har tatt selvmord, faren bare jobber og lillesøstra i familien blir mobba på skolen fordi hun er annerledes.

Tyler blir lagt stygt mot panseret på en bil av en politimann fordi han snakker til han, i det filmen starter. Fort får han vite at denne politimannen har en datter, på hans alder. Planen blir å forføre henne, for å la det ende ille. Denne jenta er Ally. Datter av politi, med en mor som ble myrdet. Faren er kontrollsyk og dette går utover forholdet til dattera.

Så følger kjærligheten mellom Ally og Tyler, begge deres familieliv og dramaet dette medfører.

Min mening
Filmen er fantastisk, overraskende og rørende. Alt en film skal være for å gjøre det bra. Jeg skal ærlig innrømme at jeg dro for å se denne filmen av en grunn, han heter Robert Pattinson. Jeg fikk så mye mer i retur. Det var en opplevelse å se denne filmen.

Skuespillerne
Det er en skikkelig god blanding av skuespillere i filmen. Emilie fra Lost, vår kjære Robert Pattinson og Pierce Brosnan. Emilie og Robert spiller veldig godt sammen og man ser de har kjemi. Pierce Brosnan kan man jo ikke klage på og forandringen hans i filmen er utrolig. En annen jente jeg vil påpeke er lillesøstra som spilles av Ruby Jerins, hun er overraskende lik Haley fra ”The Sixth Sence” og gjør en like god jobb spør du meg. Spesiell, troverdig og søt.

Overraskende
Filmen er overraskende flere steder, dette er noe som gjør filmer bra spør du meg. Man kan på en måte føle at det skal skje noe, i hvordan filmingen er, musikken og slike ting, men når du likevel blir overaska, da er det bra.

Alle bør se den
Jeg vet at mange gutter ikke vil se denne filmen, kun av den grunn at det er ”Edward Cullen” som spiller hovedrollen, men det er absolutt grunnen for at dere burde dra. Se han i noe annet enn sukkersøte Edward som er alle jenters drøm. Den er tøff, søt, trist, fin og den handler om kjærlighet, familie, savn, vennskap. Jeg syns filmen hadde alt og at alle burde se den.

Jeg gir den 9/10. Egentlig vet jeg ikke hvorfor den ikke får 10, men det er veldig få filmer som får 10 av meg ^^ Kanskje jeg skifter mening når jeg får sett den igjen.

Film vs. Bok: The Notebook

NB! Hvis du ikke har sett filmen eller lest boka burde du ikke lese videre. Dette inlegget kommer til å avsløre handlignene i begge deler. Innlegget er ment som en forklaring på forskjellen mellom boka og filmen og hva forskjellene gjør med handlingen og opplevelsen av historien. I tillegg vil dette innlegget passe for de som vurderer om de skal se filmen når de har lest boka, eller motsatt.

Jeg elsker The Notebook filmen, det er min favorittfilm over alle filmer. Derfor tenkte jeg at jeg måtte lese boka bak filmen. Det er rart at jeg ikke har gjort det enda, men nå har jeg endelig fått tid. Boka er på under 200 sider og tar ikke lang tid å lese.

Starten
Starten i fortellingen er ganske forskjellig. Vi får i begge møte den gamle mannen som skal lese fortellingen for den eldre damen på eldrehjemmet. Det er selve historien han forteller som begynner veldig annerledes. I filmen møter vi Allie og Noah når de møtes første gang, opplever forelskelsen dems og hvordan de blir sammen og må forlate hverandre. I boka derimot møter vi Noah når han er tilbake fra militæret, faren hans er død, og han bygger huset. Dette er da historien starter.

Forelskelsen
Det er to veldig forskjellige måter vi opplever kjærligheten til Noah og Allie. I filmen opplever vi kjærligheten dems når de møtes. Den sommren hvor alt er fryd og gammen, deres første kjærlighet. Det er virkelig her vi føler hvordan de har det med hverandre. I boka får vi ikke oppleve denne kjærligheten på samme måte. Hele møte dems er skrevet på en og en halv side og gir oss egentlig ikke mange følelser. Dette gjør ikke boka dårligere, langt i fra. Kjærligheten deres får vi oppleve når de møtes igjen. Etter Allie har sett bilde av huset i avisa og kommer og besøker Noah, det er den kjærligheten vi får oppleve i boka. Hvordan de blir forelsket på nytt etter alle årene de har hatt fra hverandre.

Bedre med boka
I boka får du vite mye mer om tiden Noah og Allie hadde sammen etter de giftet seg. Du får høre om oppdragelsen av barna og hvordan Allie klarte seg som kunstner. Du får mye mer ut av historien dems ved å lese boka sånn sett.  I tillegg er det så deilig at møtet dems er så langt etter de har vært fra hverandre så mange år. Det gjør historien mye større for alle som har sett filmen.

Bedre med filmen
Det lange møtet man får med Allie og Noah på starten av boka, er mye mer sårbart, trist og rørende for de som har sett filmen. Da sitter man med hele kjærligheten dems som vi får oppleve i starten av filmen og det gjør det seinere møtet dems i boka mye bedre. I tillegg er slutten på filmen bedre utført enn boka. Den er kanskje mer realistisk i boka, men filmen har gjort den til en perfekt slutt.

Alt i alt
Alle som har sett filmen burde lese boka og de som har lest boka burde se filmen. Jeg syns boka og filmen utfyller hverandre på fantastiske måter. Ved å ha vært igjennom begge har jeg et mye større utbytte av historien, jeg har fått en større bit kjærlighet, en lengre historie og en god variasjon.

Sannheter bak I Love You, Philip Morris

Etter å ha sett ”I Love You, Philip Morris” ble jeg fasinert av Jim Carreys karakter Steven Russell. Sanne historier er alltid spennende å se på film, like godt likte jeg ”Catch Me If You Can”. Conmen er stilig og det er ikke en tragedie å like dem. Jeg leste en artikkel på guardian.co.uk, hvor det er gjort et intervju med Russell fordi filmen har blitt laget fra historien hans. Her gir jeg deg en liten oppsummering fra artikkelen.

NB! Inneholder spoilers!

Kort om filmen

”I Love You, Philip Morris” er en annerledes romantisk film. Det er en film om Steven Russell som forelsker seg i en fange i fengselet han sitter i. Han heter Philip Morris. Resten av filmen er basert på alt Russell gjorde i kjærlighetens navn for å forenes med Philip når de blir adskilt en dag i fengeselet. Alt han gjør er av kjærlighet, når de er sammen vil han at Philip skal ha det bra, være rik, lykkelig, ha alt han trenger. Når de er fra hverandre går tidens hans ut på å finne en måte å komme seg ut av fengsel på. Dette gjør kjærlghetshistorien veldig spesiell. Det er historien til en forelsket, homofil conman.

Sannheter

Møte mellom de to homofile er akkurat som det var i virkeligheten, på biblioteket. Det var kjærlighet ved første blikk sier Russell selv. Morris var faktisk så uskyldig som han høres ut som på filmen, han satt i fengsel den gangen for  å ikke ha levert tilbake en leiebil i tide.

Da de kom ut av fengsel første gangen ville Russell ha penger nok så Philip og han kunne ha et godt liv sammen. Han fikk jobben som ”financial Officer” på bakgrunn av en CD han selv hadde skrevet, overdrevet og med referanser han selv svarte på.  Han klarte å få svindla ut hele $800 000 og kjøpte like mye goder som man kan se på filmen.

Scenen hvor han går igjennom døra kledd som en undercover hore, hvor han banker på døra med en walkietalkie er akkurat som i virkeligheten. Steven Russell sier han har gått ut av fengsel, gjennom hoveddøra to ganger.

Steven farget klærne sine grønne med hjelp av tusj og kom seg ut på den måten også.  Tusjen hadde han fått fra fengselets kunsttimer (i motsetning til hvordan han får det i filmen).

Han brukte 10 måneder på å fake sin egen AIDS sykdom.  Hele episoden med hans sykdom, at han ble overflyttet til et helsehjem, at han lot som han var sin egen doktor og at han ble overført til et program for AIDS som ikke eksisterte og at fengselet der han satt ble informert om hans død, er alt sant.

Russell var også adoptert, historien er litt mer trist enn filmen viser, hvor både den biologiske moren og faren ender opp sammen og får tre andre barn. I filmen blir det bare vist at moren har giftet seg på nytt og fått barn.

En annen funfact som jeg syns hadde vært tøff å få med på filmen var at Russell alltid brøyt seg ut av fengselet på fredag den 13. (det er dagen Philip Morris ble født på, hvis du husker det). Selv da han ble intervjuet spurte intervjueren om han visste når den neste fredag den 13. skulle være, sa han November, uten å tenke.

For en fascinerende mann. Han er ikke ond, bare smart. 144 år i fengsel syns jeg er litt i strengeste laget ^^