Sånn forandrer hverdagen seg når du får barn

Da jeg og mannen min hadde fått vårt første barn og han var rundt 6-8 uker, begynte folk å spørre hvordan hverdagen vår hadde forandret seg. Overraskende nok så var svaret vårt alltid at «det har ikke egentlig forandret seg så mye….». Vi er sånne folk som sitter hjemme å ser på tv, spiser middag sammen, er sammen med venner, ikke ut på byen og sånn, så det var ikke noe vi savnet. Ting var egentlig ganske likt som før… vi kunne ta med baby hvor som helst og baby sov VELDIG mye.

Men nå, når baby ikke lenger er så liten baby men nærmer seg et barn, NÅ er hverdagen forandret seg. I tillegg til at den er forandret er det ting som ikke var så stress i starten, som nå har vart i snart ett år, og da begynner det å bli stress. La meg utdype:

Jeg kan telle på én hånd hvor mange netter vi har sovet igjennom siden vi fikk barn. Han nekter rett og slett å sove hele natta igjennom. Han har en indre mekanisme som forteller han at han må reise seg opp av senga med en gang han våkner bittelitt. Så vi finner han gråtene ved senga, også sovner han med en gang vi legger han ned på puta igjen. Andre ganger er det ikke like enkelt, da er det et eller annet som er galt og han hyler som en stokken gris i over en time. Så plutselig finner han roen, eller sovestillingen han vil ha og sovner.

Å prøve å vende noen av en vane er ikke lett. Ikke for en voksen person og ikke for en baby. Da vi prøvde å vende han av natt-melk, eller de tre gangene vi prøvde, var det litt som å gjennomføre et maraton. De første to gangene ga vi opp, det var rett og slett for mye hyl og skrik og vrenging av ryggrad og sparking med bein og slåing med armer. Trommehinnene våre fikk seg noen ordentlig runder juling.Vi gjorde det nok bare verre for oss selv ved å gi opp, men det kan ikke vi vite som førstegangsforeldre. Tredje gangen bestemte vi oss uansett for at NÅ SKULLE det skje. Han nærmet seg 11 mnd og skal ikke egentlig ha behov for nattmelk etter han begynner med ordentlig mat… Jeg var våken fra 01-07. Med SAMMENHENGENDE skriking. Jeg har aldri følt meg så tappet for energi som jeg gjorde den morgenen. Å holde en baby som skriker fordi han ikke forstår hvorfor han ikke får melk, å skulle roe han ned, trøste han i 6 (SEKS) timer, er helt utrolig. Da fungerer du ikke dagen etterpå for å si det sånn.

Når han skriker så høyt at man blir sinna bare fordi det skal ikke være lov at ting er så høyt, og han gjør det kun for moro skyld.
Når han strekker hånda mot ansiktet ditt og du håper på kos men han tar et skikkelig klype/klore-tak.

All planleggingen som må til for at hverdagen skal gå opp, alt som må pakkes «i tilfelle», hvis vi skal noe sted. Hvis vi bruker 2 timer på legging er det ikke kult å være bare én forelder, derfor er det vanskelig i perioder å gjøre noe som helst før man vet at barnet er i seng. Dette gjør fritid så og si ikke-eksisterende noen ganger. Å ikke kunne gjøre noenting på impuls fordi en baby er ikke impuls-materiale. Å måtte planlegge alternative løsninger hvis det ikke er mulig å ha med vogn et sted, eller det du skal opp i 4. etasje uten heis. Det er ikke bare-bare.

At legging noen ganger er det eneste du gjør. Å gå frem og tilbake til senga for å legge en unge som er så fornøyd med seg selv fordi han har lært å stå i senga. Når man om igjen og om igjen går frem og tilbake for å legge han ned, bare for å se at han har reist seg opp før du har satt deg i sofaen. Å ikke kunne dra noe sted midt på dagen fordi det eneste stedet han vil sove er i vogna ute på verandaen, og hvis du rører på vogna så våkner han og da er hele døgnrytmen ødelagt?

Omgangssjuken.
Evig med snørr.

Alt du skulle ryddet og vasket som du rett og slett ikke har noe tid eller energi til overs for. Så du kan ikke lukke opp døra til bade lenger, for der ligger klærne fra i går som du bare har tråkket ut av. Og alle lekene og matrestene som ligger over hele gulvet. Hvis gjester kommer uanmeldt så får de skylde på seg selv. Og hvis de kommer anmeldt, så har du en baby som er en god unnskyldning for at det ikke ser ut. Når en baby nekter å leke for seg selv og bare skal klenge på dine bein hele dagen lang så det ikke går an å gjøre noe annet enn å leke tilbake, da ser ikke huset ut. Og du får ikke akkurat spist.

Også hører du om de barna du bare kan legge ned i senga også sovner de av seg selv. Og de barna som sover uten avbrudd fra 19-07. Og de barna som sluttet med melk om natta helt av seg selv. De barna som sover hvor som helst og når som helst. De barna du kan ta med over alt og det ødelegger ikke døgnrytmer eller humør. De barna som ikke skriker så du har lyst til å bli døv.  Og så har du de barna som leker fint alene og elsker å utforske leiligheten. Når du hører om de så blir du litt mer sikker på at du har fått med feil unge hjem fra sykehuset. Det var sikkert den stille, snille, sovende babyen som egentlig var din og du bare passer på denne andre sutrende, hylende, våkene babyen.

20140405-170759.jpg

Nyfødtbæring i sjal

bære

Det aller koseligste jeg har gjort, er å kjøpe er elastisk sjal som jeg kunne bære min nyfødte sønn i. Aller helst skulle jeg ønske jeg hadde det med på sykehuset og kunne bære han inntil brystet mitt allerede på barsel, men fordi gutten kom akkurat deg dagen jeg hadde tenkt meg ut for å handle, fikk jeg ikke sjal før etter noen uker.

Det er mange grunner til at alle som har en nyfødt burde ha et sjal. Det er praktisk for det første. Du får armene fri og kan gjøre ting, strikke, lage deg noe å spise f. eks ^^. Barnet ditt får masse masse nærkontakt med mamma, det er gull verdt. Det er varmt og trygt å ligge så tett inntil mamma. Det er sovemedisin for de små. Det er koselig . Det er absolutt ikke så vanskelig å ta på som man tror. Jeg lærte det via en bilde-bruksanvisning. Sjal er billig også, mitt kostet 200kr, kjøpt brukt. Veldig flott.

De første ukene så kan baby ligge inntil mamma, få masse kroppskontakt og det telles til og med som «mage-tid». Mangle sliter jo med å få nok tid på magen, fordi det ikke er så behagelig for en baby som ikke er så flink på å løfte hode. Et elastisk sjal, som dette er, støtter babyen helt ergonomisk og det er ingen fare for babyen. Den holder babyen der den skal og støtter på de riktige stedene.

Det var litt skummelt de første gangene, jeg turte ikke gå ut av huset tilfelle han skulle begynne å hyle mens jeg var på butikken. Og da hadde jeg liksom vært stuck, jeg kunne ikke bare tatt han ut der på butikken, det er lettere med vogn. Da tar du han bare opp litt hvis han skriker. MEN, han skreik aldri. Når han var i sjalet, var han inntil mamma. Hva mer trenger han da?

Neste gang jeg får baby skal sjalet pakkes med i sykehusbaggen. Jeg kan virkelig anbefale sjal på det sterkeste. Det er noe av det koseligste jeg har opplevd. Baby som sover, puster tungt, er varm og god, og fornøyd.

Bære ❤

 

Å bo med baby på 30 kvm

Det er faktisk mulig å ikke ha et stort hus når man har baby. Man MÅ faktisk ikke en gang ha et soverom. Det er helt klart ikke optimalt, men noen ganger har man ikke noe valg og andre ganger så er det det man trenger å gjøre for å komme seg til neste steg i livet. Jeg tenkte bare å fortelle om mine erfaringer om å bo trangt med en liten baby og fortelle deg at det faktisk er mulig.

Om leiligheten
Leiligheten jeg og mannen min eier er på 33 kvm, det er ikke noe soverom. I første etasje, med 15 kvm terrasse. Det er forholdsvis stort bad, en liten gang, og et stort rom. Vi har et garderobeskap i gangen og et skap som er integrert i veggen der hvor det er tenkt at man skal ha senga si.

Fakta
Vi har valgt å bli boende i denne lille leligheten vår etter at vi har fått barn fordi det er noe vi eier. Vi har lyst til å bo i Oslo og da er det fryktelig dyrt om man skal ha noe selv. Når vi først er inne på boligmarkedet syns vi det er unødvendig å selge for å leie, og ettersom mannen min studerer og jeg er i mammapermisjon har vi ikke mulighet til å få mer lån før vi begge er i jobb. Dermed blir vi boende her til den tid kommer. Dette er et valg vi har tatt, noe som gjør at vi vet hva vi må leve med. Det gjør noe med innstillingene dine tror jeg.

Hvordan vi får det til å fungere
Vi startet med å la ungen vår sove i vogna si om natta. På denne måten sparte vi plass ved å ikke sette opp sprinkelsenga før vi måtte. Når han trengte å gå over i stor seng og til slutt trengte å kunne sitte for å spise gjorde vi noen grep.
Vi kastet ut senga vår for å få plass til kjøkkenbord og barnesenga. Før tok senga vår opp nesten 4kvm og det var det ikke verdt. Så vi byttet ut sofaen med en sovesofa og bretter ut denne hver kveld. Den har en sjeselong med plass til dyner og overmadrass. Ved å ha et kjøkkenbord kan vi alle tre sitte sammen ved bordet å spise, noe vi syns er viktig.

Vi har droppet å ha stuebord. Det var ikke noe vi MÅTTE ha, det brukes jo kun til å oppbevare drikke og potetgull uansett, og det klarer vi å ha andre steder.

Vi er heldige å har et stort bad med plass til stellebord, tørketrommel, vaskemaskin og en kommode. Her har vi plass til alle babyklær, håndkler og babyting. Vi passer alltid på å rydde bort klær som er for små så vi ikke bruker unødvendig plass.

Vogna står på dagtid ute på terrassen, så vi slipper å se på den hele tiden. Den blir tatt inn om natten så den skal holde seg bedre.

Oppbevaring. Oppbevaring. Oppbevaring.
Jeg kan ikke si det nok ganger. Man har helt sykt mye ting. Hyller og skap som går opp til taket er key. Da har man mye plass til å oppbevare saker man ikke bruker så ofte. Og hvis man har kjellerbod, så er det viktig at den er organisert så man lett kan hente opp sommertøy, juleting og andre saker som man bare trenger noen måneder i året. Vi har også oppbevaring under barnesenga, til sengetøy, ekstra håndkler, ekstra dyne/pute og den slags.

Praktiske løsninger
Vi har satt opp en skinne i taket som vi har en gardin på, denne gjør at vi skjermer barnesenga fra lys fra Tv, Pc og ellers annet lys og støy som kan forstyrre en baby som skal sove. Vi har ordnet en spilleliste med babysanger som vi spiller når han skal sove, så han har en konstant lyd ved senga, dette gjør at han ikke våkner av at vi prater eller ser på TV. Om sommeren kan vi selvfølgelig sitte på terrassen mer og da får vi følelsen av en mye større leilighet.

Det er trangt. Det er ikke optimalt. Og man kan irritere seg over alle tingene man ikke har plass til og alt man skulle ønske var annerledes. Jeg vil bare fortelle deg at det er mulig. Sønnen vår er nå snart 1 år og det går fortsatt. For oss er det nødvendig at dette faktisk går en stund til, ettersom mulighetene for større lån ikke er her for øyeblikket og fordi vi gjerne fortsatt vil bo i Oslo 🙂  Man må ikke kjøpe 80kvm og hus med hage fordi man forventer en baby. Selvfølgelig kan man gjøre det om man har muligheten og det er det man ønsker, jeg vil bare fortelle deg at det finnes et alternativ!

Å nyte permisjonen

Jeg kom over en blogg, denne, om hva som forventes av mammaen i permisjon, eller egentlig, hva som ikke burde forventes. Alle ting man ikke får gjort. At man liksom skal kunne huke av på en liste etter man har gjort alle disse tingene i huset, vasket klær, tatt ut av oppvaskmaskinen, rydde, støvsuge, handle mat, ja du vet, alle disse «aksepterte» liste-tingene.

Our culture doesn’t have a good way to measure what you are accomplishing.

Dette er det beste jeg har hørt. Kulturen vår har rett og slett ikke en skala for å måle hva vi gjør hjemme, hvor stort og viktig det er, en liste av viktige saker man gjør hjemme når man lærer å kjenne barnet sitt. Vel, jeg og Owen får en haug av ting gjort:

Vi brukte veldig lang tid på gulvet her en dag. Vi kjente på det lange håret på teppet, vi kjente på alle andre tepper, vi hørte på barnesanger og andre sanger, vi sang «ride ride ranke», vi øvde litt på å holde nakken oppe, og å strekke seg etter leker. Jeg tørket tårer, sikkel, rompe og gulp. Jeg tulla og kosa. Jeg trøstet og matet og trillet og vugget. Jeg lærte å kjenne barnet mitt. Jeg lærer sakte men sikkert å forstå tegnene barnet mitt gir meg, når han forklarer meg at han er trøtt eller sulten. Vi kommuniserer og lærer å forstå hverandre.

Det tar lang tid å bli kjent med noen. Det tar enda lenger tid å bli kjent med noen som ikke enda kan prate. Det er mye jobb, en viktig jobb. Det er kanskje den viktigste jobben jeg noen gang vil gjøre. Det er viktig å verdsette seg selv og jobben man gjør hjemme som mamma. Ikke huke av på en liste når du har klart å støvsuge eller fått tid til å henge opp en vask. De tingene som burde hukes av på en liste er alle tingene du har fått gjort med barnet ditt i dag.

Har du fått barnet ditt til å le? Check.
Har barnet fått tørre bleier? Check.
Har du holdt og trøstet når han eller hun var trist og lei? Check.
Er barnet mett? Check.
Har barnet lært noe nytt i dag?
Har du oppdaget noe nytt?
Har han fått en ny tann? Fått smake på ny mat? Check. Check. Check.

Dette er tingene som burde være fokus i hverdagen din. Du har permisjon. Nyt tiden med barnet ditt. Vit hvor verdifull tiden med barnet ditt er. Se hvor mye du gjør, hvor mye viktig du gjør. Du er den viktigste personen i barnet ditt sitt liv.

20130928-170424.jpg

Å være gravid

Du har sikkert hørt alle de fantastiske historiene om det å være gravid. Noen har prøvd lenge og endelig fått det til å livet er fryd og lykke og ingenting i verden kan være bedre enn det å gå gravid. Magen vokser, ungen sparker og man går i en evig lykke av at man snart skal bli mamma.

Jeg kan fortelle deg at ikke alle har det sånn. Det finnes den andre halvdelen som er plaget av kvalme og oppkast de første 3 månedene og etter det har de bekkenløsning og kan ikke gå og blir 100 % sykemeldt før de egentlig har fått annonserst til verden at det kommer en liten prins eller prinsesse. Du har også de som bekymrer seg fra graviditetstesten lyser «gravid» og til ungen kommer ut feilfri. Alt er en bekymring og føden nedringes med spørsmål og forum og google er til hjelp for å høre om «dette er normalt».

Jeg er ikke i den gruppen heller jeg da. Jeg jobbet så og si til kontrakten min tok slutt. Samtidig fullfører jeg dette semesteret bachelorgraden min. Jeg har ikke opplevd en eneste kvalm-dag eller vært plaget spesielt av bekkeløsning eller ryggplager. Jeg jobbet mer eller mindre til uke 33 (da sluttet kontrakten min) og ble 50 % sykemeldt på slutten på grunn av plager med bekken og rygg ved å jobbe i barnehage… noe som er generelt tungt arbeid. Men jeg klarte å jobbe. Det bilde jeg prøver å tegne for deg er at jeg egentlig har hatt en bekymringsfri og relativt smertefri graviditet. Nå er jeg i siste innspurt med 4 uker igjen og er offisielt høygravid.

Det jeg prøver å si er egenlig at jeg er dritt lei. Jeg syns alle småting er utrolig plagsomt. Jeg føler meg konstant mett og jeg kjenner huden på magen blir tynnere og at det strekker. Det verker i bekken. Det verker i ryggen. Det verker i ribbeina når lille klompen på to og en halv kilo sparker på samme sted hele dagen. Det er stramt å ha på BH. Jeg kan ikke gå uten for da får jeg (flaut nok) melkeflekker gjennom singletten. Jeg kan ikke ha på noen andre klær enn joggebukser og alle singlettene mine er alt for korte. Ikke gidder jeg å kjøpe enn nye «gravidesingletter» heller for jeg skal jo bare ha denne ungen inni her i 4 uker til. Magemusklene mine fungerer ikke. Hver natt må jeg stå opp for å tisse. Umenskelige mengder vann går ned på høykant og det gjør at jeg må tisse enda mer. Det er vondt å sitte og det gjør vondt å gå for lenge, det finnes ikke behagelig å ligge på noen måte.

Ikke misforstå. Jeg er lykkelig over at jeg ikke hadde noen problemer med å bli gravid. Jeg gleder meg til å få en liten baby og jeg gleder meg til å bli mamma. Det er fantastisk at ungen er frisk og at det ikke har vært noen plager med han eller meg. Jeg er ikke egentlig spesielt bekymret for fødsel heller. Men jeg syns egentlig det å være gravid er skikkelig kjipt og jeg gleder meg veldig til det hele er over. Image