Sånn forandrer hverdagen seg når du får barn

Da jeg og mannen min hadde fått vårt første barn og han var rundt 6-8 uker, begynte folk å spørre hvordan hverdagen vår hadde forandret seg. Overraskende nok så var svaret vårt alltid at «det har ikke egentlig forandret seg så mye….». Vi er sånne folk som sitter hjemme å ser på tv, spiser middag sammen, er sammen med venner, ikke ut på byen og sånn, så det var ikke noe vi savnet. Ting var egentlig ganske likt som før… vi kunne ta med baby hvor som helst og baby sov VELDIG mye.

Men nå, når baby ikke lenger er så liten baby men nærmer seg et barn, NÅ er hverdagen forandret seg. I tillegg til at den er forandret er det ting som ikke var så stress i starten, som nå har vart i snart ett år, og da begynner det å bli stress. La meg utdype:

Jeg kan telle på én hånd hvor mange netter vi har sovet igjennom siden vi fikk barn. Han nekter rett og slett å sove hele natta igjennom. Han har en indre mekanisme som forteller han at han må reise seg opp av senga med en gang han våkner bittelitt. Så vi finner han gråtene ved senga, også sovner han med en gang vi legger han ned på puta igjen. Andre ganger er det ikke like enkelt, da er det et eller annet som er galt og han hyler som en stokken gris i over en time. Så plutselig finner han roen, eller sovestillingen han vil ha og sovner.

Å prøve å vende noen av en vane er ikke lett. Ikke for en voksen person og ikke for en baby. Da vi prøvde å vende han av natt-melk, eller de tre gangene vi prøvde, var det litt som å gjennomføre et maraton. De første to gangene ga vi opp, det var rett og slett for mye hyl og skrik og vrenging av ryggrad og sparking med bein og slåing med armer. Trommehinnene våre fikk seg noen ordentlig runder juling.Vi gjorde det nok bare verre for oss selv ved å gi opp, men det kan ikke vi vite som førstegangsforeldre. Tredje gangen bestemte vi oss uansett for at NÅ SKULLE det skje. Han nærmet seg 11 mnd og skal ikke egentlig ha behov for nattmelk etter han begynner med ordentlig mat… Jeg var våken fra 01-07. Med SAMMENHENGENDE skriking. Jeg har aldri følt meg så tappet for energi som jeg gjorde den morgenen. Å holde en baby som skriker fordi han ikke forstår hvorfor han ikke får melk, å skulle roe han ned, trøste han i 6 (SEKS) timer, er helt utrolig. Da fungerer du ikke dagen etterpå for å si det sånn.

Når han skriker så høyt at man blir sinna bare fordi det skal ikke være lov at ting er så høyt, og han gjør det kun for moro skyld.
Når han strekker hånda mot ansiktet ditt og du håper på kos men han tar et skikkelig klype/klore-tak.

All planleggingen som må til for at hverdagen skal gå opp, alt som må pakkes «i tilfelle», hvis vi skal noe sted. Hvis vi bruker 2 timer på legging er det ikke kult å være bare én forelder, derfor er det vanskelig i perioder å gjøre noe som helst før man vet at barnet er i seng. Dette gjør fritid så og si ikke-eksisterende noen ganger. Å ikke kunne gjøre noenting på impuls fordi en baby er ikke impuls-materiale. Å måtte planlegge alternative løsninger hvis det ikke er mulig å ha med vogn et sted, eller det du skal opp i 4. etasje uten heis. Det er ikke bare-bare.

At legging noen ganger er det eneste du gjør. Å gå frem og tilbake til senga for å legge en unge som er så fornøyd med seg selv fordi han har lært å stå i senga. Når man om igjen og om igjen går frem og tilbake for å legge han ned, bare for å se at han har reist seg opp før du har satt deg i sofaen. Å ikke kunne dra noe sted midt på dagen fordi det eneste stedet han vil sove er i vogna ute på verandaen, og hvis du rører på vogna så våkner han og da er hele døgnrytmen ødelagt?

Omgangssjuken.
Evig med snørr.

Alt du skulle ryddet og vasket som du rett og slett ikke har noe tid eller energi til overs for. Så du kan ikke lukke opp døra til bade lenger, for der ligger klærne fra i går som du bare har tråkket ut av. Og alle lekene og matrestene som ligger over hele gulvet. Hvis gjester kommer uanmeldt så får de skylde på seg selv. Og hvis de kommer anmeldt, så har du en baby som er en god unnskyldning for at det ikke ser ut. Når en baby nekter å leke for seg selv og bare skal klenge på dine bein hele dagen lang så det ikke går an å gjøre noe annet enn å leke tilbake, da ser ikke huset ut. Og du får ikke akkurat spist.

Også hører du om de barna du bare kan legge ned i senga også sovner de av seg selv. Og de barna som sover uten avbrudd fra 19-07. Og de barna som sluttet med melk om natta helt av seg selv. De barna som sover hvor som helst og når som helst. De barna du kan ta med over alt og det ødelegger ikke døgnrytmer eller humør. De barna som ikke skriker så du har lyst til å bli døv.  Og så har du de barna som leker fint alene og elsker å utforske leiligheten. Når du hører om de så blir du litt mer sikker på at du har fått med feil unge hjem fra sykehuset. Det var sikkert den stille, snille, sovende babyen som egentlig var din og du bare passer på denne andre sutrende, hylende, våkene babyen.

20140405-170759.jpg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s