Hvorfor jeg giftet meg

Min fine/søte/snille/beste Kine spurte så fint på twitter:

 

 
Dette syns jeg fortjente en litt mer utdyping enn den lille tweeten jeg klarte å produsere. 140 tegn, skal det liksom klare å forklare kjærlighet? Det vet jeg ikke om jeg får til. Derfor fortjener ekteskap og giftemål en egen liten bloggpost for seg selv.

Jeg er for ekteskap. Jeg har alltid tenkt at jeg skal gifte meg, og når jeg gjør det skal det være det siste jeg gjør. Altså, ikke det siste og så kan jeg dø, men det skal kun skje én gang og den mannen skal jeg være sammen med til en av oss dør. Tanken har alltid vært at vi skulle bli gamle sammen og at jeg er så gammel når han dør (eller at han er så gammel når jeg dør) at den andre dør av hjertesorg innen måneden er over. Det er jo litt trist kan du kanskje tenke, men sånn skulle det være. Det at ekteskap liksom var det neste steg etter man har vært sammen lenge og man er trygg på hverandre, man elsker hverandre, man ser en fremtid med hverandre, det har alltid vært så naturlig for meg. Det er den ultimate bekreftelse på kjærlighet, nå har man bestemt seg for at det er oss to for alltid, man har bekreftet det foran Gud, familie og venner. Man har delt kjærligheten sin med alle man bryr seg om.

Å være gift er liksom en innpakking. En sånn, nå er det i boks og man kan slappe av. Nå har vi begge ment det, det er ikke mer å lure på, det er ingen tvil. Det er oss to. For alltid. Uten tvil. Hvil.

Så er det jo selve bryllypet, det er jo en fantastisk ting å dele med sine nærmeste. Det kan være dyrt og masse stress for noen, men for meg var det en fantastisk planleggingsfase, hvor jeg kunne pynte, kle meg opp som en prinsesse, dekorere lokalet sånn som jeg ville, spise fin-fin mat og feste sammen med alle vennene mine og familien min. Det å kunne ta på seg en stor, hvit, tykk kjole som man aldri eller vil få anledningen til å ha på. Det å ha tiara i håret. Det å kunne matche en BRUDGOM. Det å kunne bruke orde brud og brudgom. Det å bli gitt fra pappan din over til det som skal bli mannen din. Det å gå nervøs nedover kirkegulvet på alt for høye heler. Det å si «Ja». Det å ta fancy bilder med fancy fotograf. Det å kunne ha brudebilde hengende på veggen. Det å kunne hake av i «gift» boksen på spørreskjema. Jeg mener det. For en fin ting.

Nå er vel egentlig det neste at vi skal få samme navn. Samme etternavn. Da er vi definitivt en familie. Da slipper vi to «toll-declareation»-kort når vi skal inn i vanskelige land. Men inntil videre er det veldig fint å være gift. Å være kone. Å være to.

 

Jeg vil bare påpeke at dette er min oppfattning og hvordan ekteskap og giftemål appelerer til meg, og mener ikke på noen måte å si at dette er det riktige å gjøre for alle.

Advertisements

One thought on “Hvorfor jeg giftet meg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s