Den burgunderfargede gaveposen

Jeg så bort på den burgunderfargede gaveposen på nattbordet. Den hadde stått der i nesten 3 måneder nå, urørt, uåpnet. Fristet meg. Jeg tror posen gjorde Robert nervøs hver gang han så den, jeg håpet den skulle inspirere han, det var derfor jeg hadde strategisk plassert den på nattbordet. Jeg visste ikke hva han tenkte, men i mitt hode planla han hele tiden, det var derfor det tok så lang tid. Dette var i hvert fall det jeg tenkte de første to månedene. Hver gang han var alene hjemme og jeg skulle komme hjem, tenkte jeg at «Nå skjer det!». Ingenting skjedde, jeg begynte å bli rastløs. Min svakeste egenskap, tolmodighet, begynte å gå tom.

Jeg hadde gitt han en tidsfrist. «Det må skje før jul!» hadde jeg advart han. Jeg måtte jo få litt tid på meg, til å planlegge alt. Men advent kom og gikk, mulighetene passerte forbi som barnetoget på 17. mai. Nothing. Robert dro hjem på juleferie og jeg dro hjem til mamma og pappa. Julegaven ble åpnet, ikke der heller. Jeg måtte ta saken i egne hender.

27. desember, hadde tolmodigheten min gått tom, hver dråpe var rent ut av glasset. «Når skal du fri til meg?» spurte jeg. Han unngikk spørsmålet, lo det vekk. Jeg fortsatte, «Hver gang jeg kommer hjem og du er hjemme, så tror jeg at du har planlagt noe stort, men hver gang kommer jeg hjem og så spiller du FIFA.» Han fikk ikke tid til å svare. «Du vet at jo lenger du venter, jo mer forventer jeg meg?». Han fikk endelig sagt noe, «Jeg har tenkt på det, og planlagt det… Men så tenker jeg at jeg har jo god tid før jul… men så plutselig var jula forbi…». Stakkar, Robert var nervøs.

Det var prat frem og tilbake, mange fattige unnskyldninger for at vi ikke skulle gifte oss, som han hadde funnet på for å få god samvittighet. Vi skal gifte oss, det visste vi begge to. «Men da kan jeg ikke dra på guttetur!» prøvde han seg på. jeg begynte å le, ut høyt. Jeg begynte å forklare og forsikre han om at ingenting kom til å forandre seg, bare at vi fikk en ring på figeren og at jeg kom til å slutte å mase.

Jeg måtte skifte taktikk. «Robert, hvis du kunne spørre meg om å gifte meg med deg akkurat sånn som du ville, så ville du gjort det uten noe føss, uten noe romantisk kliss, på impuls.» Han bekreftet utsagnet mitt med et lite nikk. «… Det er nok for meg, Robert!» fortsatte jeg. «Jeg vil bare ha deg, gifte meg med deg og vite at det er pusana for alltidna!» Han begynte å smile av puse-språket. Det var det som skulle til.

«Karin, jeg elsker deg og vil være sammen med deg for alltid. Vil du bli fru Pusa?» Svaret var enkelt. Og vi kunne endelig åpne den burgunderfargede gaveposen som hadde støvet ned på nattbordet. Vi åpnet boksene og tok ut hver vår ring og plasserte den på hverandres finger. «Er vi faktisk forlova nå?» spurte han. Jeg kysset han, «Nå skal vi være sammen for alltid».

Advertisements

7 thoughts on “Den burgunderfargede gaveposen

  1. Det var et vakkert eventyr! Det er ikke lett å være ung.. Etter å ha sett så mange filmer så vil man gjøre noe perfekt.. Og når man er redd for å gjøre feil.. at ting ikke blir perfekt som i film så blir det ikke lett!

  2. jeg syns det blir utrolig feil å mase på noen om sånt…. det er ikke noe man skal haste fram!! vil du tvinge han til å spørre deg? da er det ikke ektefølt?? kunne ikke du spurt? hvorfor må det være gutten?

    1. Haha, jeg tror du har misforstått litt her. Og du vet tydeligvis veldig lite om forholdet vårt. Vi kjøpte ringene sammen og han har også villet dette, så masingen tålte han :p og jeg spurte også om han ville jeg skulle spørre, men det ville han gjøre selv, derfor måtte det mases frem :p

  3. men når det blir planlagt på denne måten, så blir det jo ikke det samme? syns det skal komme overraskende fra ene parten, når dere likevel har planlagt det og kjøpt ringer, blir det jo ikke noe vits å spørre etterpå. «skal jeg spørre deg? okey. vil du gifte deg med meg?»

    1. Hei igjen, sorry men jeg så ikke kokmmentaren din før nå!
      Jeg tror det er veldig få frieriet i dag som faktisk kommer overaskende på den ene parten… Det er noe man snakker åpent om så begge skal være klar for det, jeg tror det er viktig og snakke om det 🙂 jeg likte veldig godt hcordan vi gjorde det, det passet perfekt for oss 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s