Paranoia

Det er den følelsen jeg får med en gang jeg har lukket døra bak meg. Jeg har akkuatt kommet inn i mitt eget hjem, hvor jeg pleier å være trygg. Det er da jeg føler at noen følger etter meg. Noen kan gjemme seg i et skap, bak en dør, klar for å drepe meg, skremme meg. Følelsen kommer ikke snikende, den lusker seg ikke oppover nakken, den blir ikke sterkere og sterkere som mange andre følelser. Neida, denne følelsen kommer med et smell, smellet av døra som lukker seg bak meg. Det er rart med det, hvordan en følelse kommer så fort med en gang jeg ikke er ute i det fri lenger. Nå er jeg inne, i en trang leilighet, med vegger på alle sider. Det er ingen steder å flykte, ingen steder å gjemme seg, ingen måte å komme seg ut på hvis det faktisk er noen som venter på meg.

Jeg ser hele tiden bak meg. Snur meg. Leter. Noen ganger prøver jeg å ignorere følelsen, bare fordi jeg vet det er dumt. Det er helt ulogisk. Alarmen har vært på, dørene låst, til og med vinduene har vært låst med en nøkkel som er gjemt langt inni en skuff. Jeg er den eneste som har nøkkel til leiligheten, jeg kan koden til alarmen og det er bare jeg som er her. Jeg vet det jo. Følelsen kommer likevell hver gang. Den er ikke til å unngå. Jeg blir livredd, lei meg, følelsen ligner angst, depresjon og frykt. Følelsen kan ikke beskrives egentlig. Jeg forventer følelsen, men blir likevell overasket over hvor sterkt den kommer over meg. Det er bare en måte å fjerne den på, jeg må huske å ta ut musikken av ørene neste gang jeg kommer inn i leiligheten.

Advertisements

3 thoughts on “Paranoia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s